Arne R. Kristiansen hadde lenge hatt lyst til å starte eget trykkeri. Forutsetningene lå til rette. Han hadde både fagkunnskapen og fartstiden. Året var 1971 og bare én viktig brikke manglet. Sønnen Arnljot.  Arne R. Kristiansen ville skape en familebedrift.

Arnljot derimot ville noe helt annet. Tenåringen hadde forlengst lagt egne planer og hadde stø kurs for universitetet.  Tanken på trykkeribransjen hadde faktisk aldri streifet ham.

Før nå, før faren spurte. Arnljot gikk i tenkeboksen, kastet rundt på ting, ble litt nysgjerrig. Tenkte det kanskje ikke kunne skade å gi trykkeribransjen en sjanse, han hadde jo hele livet foran seg.

Far Arne jublet, etablerte firmaet, skaffet seg to trykkmaskiner og ansatte  tre mann i en kjeller på Bryn. Sønnen sendte han sporenstreks til Tyskland på flere ukers opplæring, nye avanserte maskiner skulle kjøpes inn. Jo mer sønnen lærte både om maskiner og faget, desto mer oppslukt ble han.  Ingen dag var lik, ingen kunde var lik, samtlige oppdrag krevde både kreativitet og teknisk fingerspisskompetanse.

Og trykkeriet gikk så det suste. For Arne hadde mer enn erfaring og faderlig overtalelsesevne – han hadde teft og vilje til å satse.

Arbeidsmengden til tross, det lille firmaet holdt sin ære i å levere til avtalt tid. Da kunne det noen ganger gå fort i svingene for den ivrige gründeren, men ingen oppgave var verken for stor eller liten, bare litt tung iblant. Blybokstaver for eksempel, som trykkeriene brukte den gangen, var veldig tunge, særlig når de dannet et lass på en tralle på vei til å bli smeltet om. Litt ukurant å frakte tralla på over ett hundre kilo nedover trapper, så Arne gjorde det eneste fornuftige – med et fast grep i tralla åpnet han heisdøra og ilte inn.

Det er ikke alltid lett å se inn i et lite og stummende mørkt heisrom når du kommer fra flommende sollys utenfor.  I hvert fall så ikke Kristiansen at heisen var borte vekk, at det faktisk var helt tomt der inne i mørket. Og veldig langt ned. Først i det tusendelssekundet han hadde satt begge føttene i løse lufta forsto han at heisen manglet, men tyngdekraften tillot ingen tilbaketrekning.

Å sveve utrolig hurtig i en heissjakt i selskap med tralle og blybokstaver er ikke en opplevelse du glemmer så lett. Men sykehusoppholdet ga nye vyer, hvem vet, kanskje drømte mannen om tidene som skulle komme, tider da bokstavene kun flimret over en skjerm og slett ikke behøvde å ta heisen. I hvert fall ble nye beslutninger tatt i den hvite sengen, han ville ekspandere og flytte trykkeriet til nye lokaler.

I 1980 fant ArkTrykk sin nye adresse, det måtte bli Langhus, to korte mil sør for Oslo, en kjøretur på 25 minutter fra det meste.

Far og sønn side ved side, så bare sønn etter at Arne nådde pensjonsalderen. Omsetningen ved trykkeriet lot seg ikke merke med det, oppdragene strømmet inn nå som før, kvaliteten ble holdt høyt og tidsfristene forble like viktige.

I dag er trykkeriet mer dynamisk og ungt enn noen gang. For sønnen Arnljot har en datter ved navn Ann-Kristin. Hun har aldri kjent vekten av bestefarens blybokstaver, men har  til gjengjeld utmerket kunnskap om design og data. Vi nevner at det selvfølgelig aldri var i Ann-Kristins tanker at hun en dag skulle ta over trykkeriet. Før far Arnljot en vakker dag inviterte henne inn. Og hun etter litt betenkning takket ja, hun også.

Ikke overraskende er Ann-Kristin blitt et like helstøpt og entusiastisk trykkerimenneske som bestefar og far. Eplet har også falt nært når det gjelder kjærligheten til dyr. Hvilket forklarer at trykkeristaben består av to hunder i tillegg til fire ansatte. Når trykkeribransjen er livet er det komplett logisk at livet leves på jobben!

Familiehesten slipper derimot ikke inn i lokalene –  litt på grunn av størrelsen men mest fordi dens oppgave er å tilføre eierne naturopplevelser slik at nye idéer kan blomstre…